Novemberhilsen:
Etter mer enn 2,5 år er det så fantastisk å være tilbake til det som føles som mitt andre hjemland. Coronaen har gjort mye med oss alle. Men nå er det godt å se at livet normaliseres etter hvert, og at programmene våre gradvis kommer i gang.
Det var så godt møte barna, de gamle, alle de ansatte på sykehuset og i Håpets Havn. Og barna, så store de hadde blitt. Noen av dem kjente jeg nesten ikke igjen.
Staben vår har hatt store utfordringer, men det har de taklet på en beundringsverdig måte. En kan jo tenke seg hvordan det var å holde alle disse barna og de unge omtrent helt innesperret i mer enn to år. Og da ofte bare en av personalet på jobb. Det ble jo rimeligvis noe slitasje på inventaret,
Fengselsmisjonen er i gang igjen og matutdeling i slumområder er og snart i gang. Og en fantastisk Medical mission har vi allerede hatt på øya Mindoro.
På sykehuset er det mye aktivitet, mest på poliklinikkene, røntgen og laboratoriet.
En voldsom tyfon har nettopp rammet oss. Mange dødsfall på Mindanao i sør, her hos oss hovedsakelig materielle skader. Vi befinner oss litt på høyden og unngår da de store oversvømmelsene. Men mange av staben vår fikk store vannmasser inn i hjemmene sine. Men folket her er vant til naturkatastrofer, de reiser seg og går videre med et smil.
Rismarken som ble slått i bakken av tyfoneen, har reist seg, og står nå frodig og fin, snart klar for høsting.
