Lindas skildring av dagens møte med Rachels Manila:
Turen til Smokey mountain ”Søppelfjellet”, der Rachel Trovi startet sitt arbeid. Dette ligger i Tondo/Manila. På vei ditt kjører vi igjennom Manila By. Her er det store kontraster. Store flotte bygninger på den ene siden, og små blikkskur på den andre siden. Mange har bygd små skur på stolper i vannet. Her tusler små barn med sine større søsken som fortsat…t er små til å passe på dem. Stadig er det små barn som faller i vannet og forsvinner. Det var sterkt å kjøre inn i Tondo. Blikkskurene ligger tett i tett, bygd opp av gammelt blikk, spon, plast og stoffrester. Her bor det store barnefamilier på få kvaderat. Dette er barnefamilier som har blitt flyttet ned fra søppelfjellet, men stadig kommer det nye familier fra provinsene og bosetter seg fordi det ikke er noen annet sted å bo. I det vi går ut av bilen slår luktene i mot oss. Det er en helt spesiell sur eim, en blanding av søppel, urin, avføring og kullbrenning. Vi har med oss klær som vi skal dele ut til barna som bor her. Vi går oppover fjellet, som har blitt til av lag på lag med søppel. Langs veien opp ligger det små skur. Små barn, mange av dem uten en tråd på kroppen kikker håpefullt frem fra ”dørene”. Når vi kommer opp, stimler de til for å få klær. Vi deler ut, og de skjønne små ansiktene lyser opp. Vi er innom en familie med åtte barn i alderen to måneder til tretten år. Her er det ”storesøster” på fire år som passer lillebror på 2 måneder. Mor og de eldre søstrene er ute på markedet for å selge grønnsaker de har dyrket. Far er ute og griller ” ladyfinger” en type grønnsak til dagens måltid. I det vi skal gå ned fra fjellet, treffer vi på to små gutter på 2-3 år. De står der og ser på oss med håpefulle øyne med hver sin matskål og skje i hånden. De tror vi kommer med mat! Tårene triller på meg. Det er bare så hjerte skjærende! Det er ”feedingday”, så det er en annen gruppe som er på vei med mat. De trodde det var oss! Det er så langt fra vår virkelighet. Her går de og venter på ukens måltid. Vi har flere å se frem til hver dag. Når vi kommer ned ser jeg en gammel dame som roter i søpla. (det bugner av søppel over alt) Fluene svirrer rundt henne. Hun leter etter plast hun kan selge for en billig penge, og matrester. Jeg går bort og gir henne noen pesos. Det gleder meg stort å se det gamle, tannløse ansiktet lyse opp. Etter få timer på søppelfjellet er vi fulle av støv og sot. Dette lever de i, og puster inn hver eneste dag. Turen går videre til Divisoria. Dette er et billig marked. Vi har handlet inn 200 par slipperser, mengder av undertøy, babytepper m.m. som vi skal dele ut på ”medical mission” til de fattige. Dette er et marked hvor det er fattige, som selger varene sine, så med å handle varene her støtter vi enda flere. Det er en glede å være med å hjelpe, men samtidig vanskelig å vite at vi ikke kan hjelpe alle.
Linda
Malene forteller i fra fengselsbesøk:
Vi med Gunhild (lege) på Medical Mission i et av fengslene i nærheten. Det går ut på at de fangene som har medisinske problemer skal bli undersøkt og få de medisiner og hjelp så langt det rekker. Det ble gjort sårstell og de…t ble utgitt medisiner, vitaminer og såpe. Det er litt over 200 fanger i fengselet, fordelt på 8 celler(!). Disse kommer seg så og si aldri ut av cellene, og listen er derfor lang på den dagen i uken det er Medical Mission. Da blir de sett og hørt. I cellene er det ett toalett fordelt på 30-40 innsatte. Ingen madrasser i køyesengene, bare plater. Fordi det blir så trangt i cellene går mye av plagene på medical mission rett og slett på ‘kroppsvondt’ pga liten plass og inaktivitet. Hadde det ikke vært for denne stiftelsen hadde ikke de i fengslene fått medisinsk tilsyn. De fleste der sitter der for vinningskriminalitet, og hadde jeg hatt barn som sultet i hjel, hadde jeg nok gjort det samme. Det var rørende å se hvor takknemlig de var for å få besøk og bli sett. Det kan ikke beskrives, men det var utrolig sterkt. Det var igrunn både vondt og fint på samme tid. Det setter ting i perspektiv. Vi gjorde hvertfall én dag i deres liv litt bedre å leve.
Vi og besøkte også den avdelingen på barnehjemmet her hvor de yngste barna bor. De fikk utdelt hvert sitt sett med klær og sko. De var så stolte! Det er vondt å tenke på at de må bo på barnehjem, men i det hele er de også utrolig heldig som har havnet på et sted som dette.Jeg ser frem til fortsettelsen av denne reisen. Og jeg vet allerede nå at dette ikke blir min siste tur hit.
Marthes opplevelse på Filippinene:
I dag har vi deltatt på Medical Mission på Ma´Ma Rachels Hospital of Mercy. Her har vi møtt på flere mennesker, som har fått …legetilsyn, sårstell, medisiner, klær, sko og til og med godteri! Deres takknemmelighet er ubeskrivelig. Det er fint å kunne være en del av å hjelpe disse menneskene. En av pasientene gjorde spesielt inntrykk på oss alle. Dette var en liten gutt, kanskje 8 år, som hadde etset bort spiserøret da ha var 2 år gammel. Han hadde utlagt pusterør og fikk mat via en sonde på magen. Munnen hans var preget av etsingen. Da noen på venteværelset spiste muffins begynte gutten å gråte. Det er klart at han også ville spise… Da foreldrene ikke har penger til sondemat med ekstra næring, blir ikke gutten rustet for en operasjon. Gutten var tynn og slapp, og både han og foreldrene må leve med tanken på at en liten glipp medførte at han ikke kunne spise eller puste normalt igjen. Vi vet alle at mat er en stor og viktig del av alles liv. Ikke bare fordi det faktisk er livsnødvendig, men også fordi det er noe man ser fram til. På høytider snakker alle om det gode måltidet i samvær med familie… Gutten kan aldri glede seg til et godt måltid, tiden rundt bordet på helligdager eller godteri på lørdager… I tillegg kan han kanskje ikke delta på aktiviteter som vi som puster ”normalt” kan gjøre. Hvordan er det da å være barn? På ettermiddagen dro vi til det verste fengselet her nede. I fengselet satt det 213 fanger, stuet sammen på et område på størrelse med en normal norsk stue. De satt i tre etasjer med under en meters mellomrom mellom hver etasje. Jeg tenker at det er godt at disse fangene ikke vet hvordan fengslene er i Norge… Her sitter det altså 50 fanger i én celle som er like ”stor” som en dobbeltseng! Og de må lide med hudsykdommer og immobilitet, fordi de ikke har plass til å bevege seg. I tillegg er fengselet i en kjeller, uten vinduer… 0 luft, 0 privatliv og ingen mulighet til å se dagslys… Dette er fanger som gjerne ikke har gjort grove forbrytelser. De har kanskje måttet selge dop eller stjele mat, for å få penger til å forsørge familien. Hadde ikke alle andre gjort det samme? Hvis familien din ikke fikk mat, hva hadde du gjort? Av alle triste opplevelser, i møtet med fattigdom og slum, er fengslene det som har gjort det sterkeste inntrykket på meg… Det er rett og slett umenneskelig. Aldri før har jeg forstått begrepet slik som nå… Til sist vil jeg skrive noen avsluttende ord om hvordan denne opplevelsen har vært for meg. Jeg har sett mye elendighet og det er vanskelig å beskrive mine inntrykk og tanker med ord… Det må oppleves for og forstås… Det er uvirkelig å komme til en plass som dette og få se hvor forskjellig verden kan være. At vi vant i lotto når vi ble født i Norge. At plassene menneskene her nede bor på, ikke hadde vært holdbart i et døgn for oss nordmenn. Vi kom ned hit med tanken om å hjelpe mange mennesker, og drar hjem med tanken om at vi vil hjelpe flere. Jeg tenker på at få uker her nede i Filippinene kan gjøre en liten forskjell for mange. At noen der ute har fått medisinsk hjelp, at noen sitter igjen med to antrekk i stedet for ett, at noen kanskje har fått sitt første klesplagg… Dessverre kan vi aldri få hjulpet alle, men alle kan hjelpe noen. Å få bidra litt til det fantastiske arbeidet Rachel påbegynte er en ære. En ære som jeg håper at flere vil dele med meg i fremtiden…
Marthe
Gittes opplevelser på sykehuset og hjemme hos fattige familier :
Da nærmer det seg slutten på min uforglemmelige reise….Jeg er utrolig takknemlig og glad for at jeg fikk være med på dette.Det har vært noen utrolige tøffe dager vi har hatt hei i Manilla, men ville aldri vært foruten.Jeg sitter og tenker på hva jeg skal skrive men det er så vanskelig og sette ord , for det og se så mange mennesker som har det så vondt er forferdelig.Det er ikke en selfølge at du får mat, elller har klær, du har ingen steder og bo og blir du syk eller er sy…k, så har du heller ingen rett på medisiner eller sykehusbehandling.Det er mange tragedier her, senest i dag hvor en fortvilet bestemor kom til sykhuset her, med barnebarnet sitt en gutt på 6 år.Hun hadde ikke mulighet til og ta seg av gutten, da hun var syk selv.Hun hadde ikke penger til mat .Pappan til gutten satt i fengsel, og mamman hadde stukket av.Så til Tirsdag kommer bestemora for og levere han til barnehjemmet her.Tenk deg selv, du må levere fra deg det det du elsker mest av her på jord, barnebarnet ditt.Som bestemor selv, så klarer jeg ikke beskrive dette, tårene bare triller.Mitt i all sorgen her så føler jeg at vi har klart og hjulpet noen mens vi har vært her og det er godt.Og jeg reiser gjerne tilbake igjen.Når jeg tenker på og ser hva en gammel dame å snart 90 år har klart og fått til , og med så få resusser, tenk hvis vi alle hadde gitt brøkdel av hva hun har gjort, ja da hadde
vi klart og hjulpet så mange, mange fler.
Så igjen tusen, tusen takk for meg og en stor takk til Gunhild og Kari Mette som vi har vært sammen med i disse dagene.Ogen stor takk til de hjemme som støttet meg til denne reisen.
Gitte