Forfatter:

Festen startet med at vi norske sang Ja vi Elsker. Foruten Gunnhild, var det fem andre nordmenn. Nemlig Grete og Ove Tvedt. Merete Kristiansen flankert av sine to døtre Malene og Frida, og noen av hundene til Gunhild ! Etter den norske nasjonalsangen reiste alle filippinerne seg, la høyre handa på hjertet og sang sin nasjonal sang. Som bilde viser var det masse folk tilstede. Ikke mindre enn tre prester var med på festen!

Noen av barna fra MA-MA sitt barnehjem opptrådte med flotte danser. Det var på programmet mange taler. Jeg benyttet anledningen å takke alle sponsorene, og spesielt Jon Erik Hovrud. Som i begynnelsen av prosjektet hadde reist den lange veien fra Norge og foretok kontroll av arbeidet.

For uten mange store pengegaver betalte også Jon Erik reisen av egne penger. Jeg takket selvfølgelig Estelita som har vært arkitekt, prosjekt og byggeleder. Hun har vært min høyre hand her, ikke en krone er overskredet! Jeg skrytte av arbeidet som er gjort og alt vi har fått for pengene. Jeg fikk også takket Gunhild for hennes gjestfrihet og godhet, Jeg avsluttet ordene til Gunhild med å si at hun er et gjennom godt menneske! Da klappet hele forsamlingen!

Jeg fortalte hvor tilfeldig det er at dette bygget er komt til. Det hele startet for to tre år siden ved at jeg besøkte min eldre bror Arne og hans kone Ragnhild en helg i Skien. Ragnhild spurte meg om hvilke planer vi nå hadde for BuildAid. Jeg fortalte at vi var i tenkeboksen og egentlig lette etter nye prosjekter. Hun fortalte da om en organisasjon fra Porsgrunn som het MA-MA, og at de arbeidet ved søppelfyllingene i Manila. For å lage en lang historie kort, så ringte Ragnhild til en dame som het Solveig Gudmundsen. Vi møttes dagen etterpå hjemme hos Ragnhild og Arne. Vi fant tonen, og Ingfrid og jeg reiste for å se på forholdene. Resten av historien kjenner dere fra utallige rapporter. Takket være dette møte står vi her i dag med et flott nytt hjem for inntil 12 ungdommer som har hatt en utrolig tøff start på livet. Istedenfor å måtte flytte fra barnehjemmet og tilbake til gata, kan de nå fullføre skolegang og få en myk overgang til voksen livet.

Jeg avsluttet med å si til ungdommene at de måtte love å ta godt vare på heimen sin. Jeg vet ikke når Ingfrid og jeg kommer tilbake, det kan gå to år, det kan gå fem år, men jeg forventer at huset ser likedan samme når jeg kommer!

Gunhild Dobbe holdt ei lun og fin tale hvor hun takket så mye på vegne av MA-MA for bygget og ikke minst for det gode samarbeidet som har vært i hele prosessen. Hun fortalte at når hun første gangen hørte at BuildAid skulle bygge alt gratis til dem og gi alt vekk trodde hun ikke helt på det. Har dere sjekket opp denne «fyren« Ole Stenbakk hadde hun spurt Solveig? Etter den fine talen til Gunnhild satte prestene i gang med innvielse av huset!

Det ble lest fra bibelen, og alle rom ble bedt for. Ikke bare det, det ble i tillegg bedt og lyst velsignelse for Ingfrid og meg, og for ungdommene som skal bo i huset! Vi måtte hele tiden holde en hand på veggen i rommene når de ble velsignet. Ove merket at jeg holdt i handtaket på kjøleskapet. Det er ikke godt nok Ole, smilte han. Men det er jo jordet svarte jeg ! Jeg skal avslutte med den fineste av alle talene denne dagen.

Det var Willy, en av ungdommene som har flyttet fra barnehjemmet og fått seg et midlertidig hjem.Willy kom fra søppelfyllingen til barnehjemmet når han var 11 år. Han kunne hverken lese eller skrive. I dag er han 21 år og går på ungdomsskolen. Han snakker og skriver flytende engelsk. Les hva denne flotte ungdommen fra slummen skriver!

Det ble server masse deilige kaker og annen mat som alt var laget på sykehusets kjøkken. Det var Ever, og ledelsen ved barnehjemmet, gamlehjemmet og sykehuset som sto for serveringen. Festen var slutt kl. 12.

Allerede samme ettermiddag ville Gunhild kjøre ut i et slumområde sammen med noen fra sykehuset for å se til en familie som det hadde komt beskjed om hadde det veldig vanskelig. På vei til familien fortalte Gunnhild at for et halvt år siden hadde dette ekteparet seks barn. I løpet av seks måneder hadde tre av barna dødd. To av dem for ca. to uker siden. Det ene barnet døde på sykehuset deres grunnet underernæring, det andre døde på et annet sykehus. Huset de nå bor i er et «hus« de har okkupert etter de hadde blitt kastet ut av et hus de hadde kjøpt, og ikke hadde greid å betale avdragene på lånet. Det har seg nemlig slik at staten bygger tusenvis av små hus/gettoer som jeg kaller jeg dem. For at folk skal flytte frivillig vekk fra søppelfyllingene. Staten gir lån uten sikkerhet for at fattigfolkene skal få låne resten i private banker til skyhøye renter. Folk som hverken kan lese eller skrive setter krysset/bumerke sitt på kontrakten, flytter vekk fra søppelfyllingen i god tro og inn i nytt hus og blir gjeldsslaver for resten av livet. Husetvar totalt tomt, kun ei matte på gulvet hvor familien med nå fire barn lå på. Ove forteller at han var her for to uker siden, da sto det to små kister her, med glasslokk hvor de døde barna lå oppi. Det er noe med det tristeste jeg har sett sier han. Spesielt moren bærer preg av hva hun har gått igjennom de siste månedene, apatisk, det ene brystet er adskillig større enn det andre. Gunhild og sjefen på sykehuset prøver å få foreldrene til de fire gjenlevende barna inn på barnehjemmet. På kjøkkenet ser jeg en stor gift sprøyte. (Øverst til høyre). Dette er arbeidet til faren, sprøyte gift over markene, uten maske hansker eller sko.

Det er mange skjebner og redde øyner vi møter denne ettermiddagen etter åpningsseremonien. Jeg ser fortvilelsen i legen Gunhild sine øyner. Tre søsken sitter forlatt, hun til venstre er fem år, hun som sover er to år, storebror er full av skabb i håret, han er syv år. Hun som sover har en voldsom ørebetennelse, grønn veske kommer ut av øret, og fluene går fritt ut og inn. De to eldre søsknene beskytter henne og tar vare på henne… Som dere skjønner opplever vi store kontraster på en og samme dag, men slik har det vært mange ganger på våre reiser med BuildAid. Lykken, gleden, fortvilelse og død er sjelden langt fra hverandre i dette landskapet… Man må bare man tørr å oppsøke det…

Det er slike dager som gir inspirasjon til å fortsette med arbeidet vi gjør i vesle BuildAid!

Ingfrid og jeg har kun hatt to overnattinger hos Ma-Ma i Manila. Fredag formiddag pakker vi sekken og sier farvel til mange nye venner. Vi drar til flyplassen, Gunnhild og de norske damene.

Ole Stenbakk

 

 

 

 

 

 

Vi har studert barnevern sammen i Stavanger, og i og med at vi begge skulle ut å reise, syntes vi Mamas ville vært et fint sted å avslutte reisen vår. Vi har begge backpacket alene rundt i verden det siste halvåret. Jeg(Silje) har reist i Sør- Amerika og Marte i Asia.

Tiden her på Mamas har vært helt fantastisk. Vi har fått vært med på mye, og rukket og bli veldig glad i barna som bor her.  Vi har vært med på feedings, flere fengselsbesøk med julegave utdeling, utdeling av klær og sko til barna i slummen, og utdeling av julekurver med mat.

Det som har gjort sterkest inntrykk er nok besøkene på «dump site», hvor barna bor og leker i søppel. Det var sterkt å se hvordan små barn tar vare på enda mindre barn, ettersom mange av foreldrene er borte hele dagen, må de klare seg selv. Fengselsbesøkene var også sterke, det var både flott og forferdelig på samme tid. Forholdene var jo forferdelige, men det var så fint å se hvor mye de satt pris på besøk fra Mamas, med sang og gudstjeneste.

Jeg(Silje) har det siste året selv startet en veldedig organisasjon og har gjennomført prosjekter i Guatemala tidligere.  Jeg var derfor veldig nysgjerrig på hvordan en så stor organisasjon som Mamas fungerte, og jeg må si at jeg har blitt mektig imponert over hva jeg nå har sett Rachel har fått til. Hun er et stort forbilde.

Vi er også begge blitt overasket over profesjonaliteten på mamas. Sosialarbeiderene her gjør en glimrende jobb, og saksbehandlingen foregår veldig likt her som det gjør i Norge.  Alt i alt er vi veldig fornøyd med oppholdet her, og håper virkelig at vi en gang kan komme tilbake. Barna på Mamas vil alltid være i våre hjerter.

Hilsen Silje og Marte

 I november 2016 fekk Ma’Mas besøk frå Kragerø. Det var Merete Kristiansen (41), saman med døtrene Malene (19) og Frida (15). Dei skal være her i 2 vk. Litt seinare kjem far saman med datter (10) og bur her i nokre dg. Eg møter tre kjekke damer som ser svært fornøgde ut. Mor fortel at ho alltid har hatt lyst til og ta familien med på ein meningsfylt ferie. Ho har hatt eit ynskje om og få oppleva hjelpearbeid på nært hold. Etter å ha snakka med ei venninne som hadde vore på Filippinene fekk ho og lyst til og prøve. Familien har ein tanke om at dei kan få opplevingar som gjer at ein ser at det nyttar å gi og dele. Det er ein konkret måte og vise nestekjærlighet på. Vidare fortel dei om at det har vore overveldende med alle inntrykk dei har fått. Det å få oppleve kor gavmilde filippinarane er, er stort. Dei deler av det dei har, sjølv om dei har lite og ta av. Dei synes filippinerane er flinke til og sjå framover. Dveler ikkje ved det som har vore. Dei er glade for det dei har fått.  På spørsmål om det er noko som har gjort spesielt inntrykk, fortel dei om eit besøk hos ein fattig familie. Mor og far var på sjukehus med ein 10 år gamal son. Tre barn på 13,11 og 6 år var åleine heime.  Dei var utmagra og skitne.  To brødre på 6 mnd og 3 år var døde for nokre dagar sidan av diaré og oppkast. Dei kom på sjukehuset, men det var for seint.  Det var sterkt og sjå to små barnekister som stod i heimen.  Neste dag var dei på nytt heimebesøk.  Då var far komen heim att.  Vi fekk være med  og skaffe mat og utstyr til huset, for familien mangla absolutt alt.  Sosialarbeidarar som var med gav far tilbod om at barna kunne få kome til Ma-Ma’s og bu der ei tid, til foreldrene er klare til og ta seg av dei. På Ma-mas vil dei få tilbod om mat og omsorg, samt skulegang. Ingen av barna har gått på skule ennå.  Det er heilt klart at oppholdet her har gjort noko med oss. Vi ser at det nyttar å dele. Og vi forstår at dei problemene vi kan oppleve heime i Norge gjerne ikkje alltid er så store.

Beste helsing Grete Tvedt

Ove Tvedt og Jon Esben Rønjum  har liten tid til å slappe av. Men her en velfortjent pust i bakken.

 

Vi har også besøk av Ove Tvedt som har vært rundt og sett på byggene til MaMas. Hvert år prøver vi  å få til en vernerunde for å holde vedlike bygninger og sørge for at de ansatte har en trygg og sikker arbeidsplass. I år er det Ove som må trå til. Vedlikehold hos Filippinere er ikke det som blir prioritert først. Da er det flott å få handymenn fra Norge på besøk av og til. Men han er også med på det som skjer og går ikke av veien for å ta litt barnepass.

 

Jon Esben Rønjom er også på besøk. Han vil bli fengselsbetjent og vil gjerne oppleve hvordan fangene har det på Filippinene. Sammen med sin mormor Birthe Sofie har han vært med på alle Mamas aktiviteter. Det ser ut som han trives godt sammen med de andre ungdommene der nede. Fotball er en god måte og bli kjent på.

Vi hører sikkert mer fra Jon Esben etter oppholde i Manila.

 

Stor takknemlighet når MaMas kommer for å ha legeundersøkelse.

Imus fengsel ligg i Cavite, ca ein halv time med bil frå Ma’Mas.  Fengselet har 600 innsette,derav 70 kvinner.

Me vert møtt av fengselsbetjent Jason G. Mateo. Han tek smilande og venleg imot oss, og han fortel at han har arbeidd i tilsaman 10-år i fengslet. «Eg likar jobben min» fortel han på klingande tagalo-engelsk. «Utan jobb, ikkje brød og smør i heimen».

Medical Mission er godt planlagt og organisert. Vi vert viste til eit romsleg lokale der dei har hengt opp ein plakat som ynskjer Doctora Gunhild velkomne tilbake!

Etter kvart kjem pasientane. Det er ordna med venteplassar,og det er orden på køen! Alle ventar tolmodige til det vert deira tur. Doctora Gunhild og Sjukepleiar Gilda tek imot pasientane. Mange har infiserte sår og byller, og somme av såra såg ikkje fine ut.Trist og sjå kor lenge dei har måtte venta før dei har fått hjelp. Hudproblema går igjen, så det vert rekvirert såpe og medisiner som er til god hjelp. Samstundes som vi var der var det ein filippinsk doktor med tre sjukepleiarar som også tok imot pasientar.

Sjukepleiar Grete var med og tok seg av sår og byller som trong stell og bandasje.

Det var og med eit filippinsk tannlegeteam i fengslet. Dei var i aktivitet i to timar og rakk og trekke ut 55 tenner!  Det er den einaste tannbehandlinga dei kan få tilbod om.

Vi hadde utdeling av briller, og det var også kjærkome.

Det var også med tre medhjelparar frå Ma’Mas; Jeanette, Avigail og Ever. Dei administrerer store deler av Medical Mission, og dei deler ut medisiner til pasientane.

Idag var det 210 takknemlige pasientar som fekk etterlengta hjelp.

Det er Ma’Mas som kjøper inn all medisinen som vert delt ut desse dagane, og den vert delt ut gratis til pasientane.

Ein dag med Medical Mission kostar ca 10.000kr/50000 pesos. Dette er pengar som er innsamla til Ma’Mas i Norge.  Vi er trygge på at desse pengane vert godt forvalta.

Det vert nytt Medical Mission i november, etter ynskje frå Doctora Gunhild. Me rakk ikkje over alle som ville ha hjelp denne gongen, og nokon treng oppfylgjing. Tannlege vert med då også.

Medical Mission er kjærlighet i praksis!

 

 

Per Buk og Ann-Kerstina Nielsen, begge billedkunstnere og projektmagere bag Kunst med børn i Verden, rejste i februar 2016 til Filippinerne for at lave udsmykning af børnehjemmet i Cavite, MaMas.

Vi havde nogle skønne dage sammen med børnene, som var veldig optaget af  maleriet. Det blev til 2 indendørs og 2 udendørs udsmykninger samt udsmykning af børneafdelingen på sygehuset.
Mens vi var på børnehjemmet deltog vi i MaMas arbejde med uddeling af tøj, medicin, mad og andet i området Tanza og opdagede her en verden, hvor folk boede i lossepladsbyer og de fleste børn ikke kom i uddannelse.
Vi besluttede derfor at lave et kunstprojekt i 2017 i Tanza som på sigt skal generere skoleuniformer og hermed uddannelse for børnene her.
Da vi rejser for egne midler, laver vi gennem året forskellige udstillinger som sætter fokus på vores rejser samt på MaMas arbejde, og har i den forbindelse været i Langesund i september med en pop up udstilling, hvor overskuddet fra udstillingen udelukkende var til fordel for børnene på Filippinerne.
Vi glæder os meget til at vende tilbage i februar og gense børnene og Gunhild.
Har du lyst til at se mere om vores arbejde med børnene på MaMas, så følg os på Facebook: Kunst med børn i Verden

Søndag 11. september kl 18.00 fikk vi besøk av Nashville sound og Kor Koselig i Langesund Kirke.

MaMas gode støttespiller i Flekkefjord er Nashville Sound. De er populære countrymusikere som har spilt i de fleste kirker på sørvest landet. De har gjort seg godt bemerket og spiller for fulle kirker. Vi var  også heldige å få med oss det lokale kirkekor fra Langesund, Kor Koselig. Er populære rundt i hele Grenlandsområde.  Det store koret gav virkelig av seg selv og sang så salen fikk gåsehud. Nashville sound leverte oss gamle kjente country sanger fra blant annet Jonny Cash, Kris Kristoffersen og fikk hele salen  til å livne. Forsamlingen klappet takten og koset seg. Det har gått gjeteord om hvor flott konserten var i uker etterpå.

Vårt styremedlem, Jan Fredrik Vinje, døde i sitt hjem tirsdag 31. mai, etter en sykdomsperiode på ca 1.5 år. Han fikk konstatert ALS i februar 2015, men hans død kom likevel overraskende på både hans familie og oss i ringen rundt han.

Det er først de siste fem, seks åra jeg ble kjent med Jan Fredrik, spesielt gjennom de tre turene vi hadde sammen til Filippinene i nov 2012, jan 2014 og jan 2015. Selv om vi var forskjellige på mange områder, opplevde jeg at vi jobba godt sammen og på flere måter utfylte hverandre. Jan Fredrik fikk med sin grundighet og mange spørsmål fram ting som ellers hadde blitt liggende.

Et av våre sterkeste reiseminner var nok da vi kom ned til Øst-Samar etter tyfonen som hadde herjet øya i desember 2013. Ødeleggelsene vi så var overveldende og engasjementet for de fattige på Filippinene ble styrket hos oss begge.  Å se hvordan urettferdighet og fattigdom går hånd i hånd, der de mest utsatte bo områdene var befolket av de som hverken hadde råd til armering, betong eller solide bygningsmaterialer, setter spor. De underpriviligerte var sjanseløse i møte med vind, regnbyger og løse gjenstander som sveipet over øya i noen skjebnesvangre timer.  Det ble flere sterke reportasjer i vårt Nyhetsbrev etter dette besøket.

Jan Fredrik og Marit hadde i lengre tid støttet arbeidet til Rachel Trovi da han kom inn i vårt styre våren 2012. Med hans store journalistiske erfaring fra både arbeidsliv og fritid fikk han raskt ansvaret for vårt Nyhetsbrev. Og vi fikk igjen et blad som vi var stolt av å sende ut. Hans arbeid med Hjemmesiden sammen med Kari Mette Helle gav oss også et nytt og fresh ansikt utad på nettet

Under vår siste tur sammen til Filippinene i januar 2015, hadde han fått føling med sykdommen som han på det tidspunktet ikke viste hva var. Det hindret han i å ta sine lange, tidlige morgenrunder i nærområdet til vårt senter. Han stod opp med de innfødte og kunne ha vært ute og gått en halvannen times tid når jeg endelig var lei hanegal, mopedbråk og hundejammer og hadde satt beina i betongen. Lange turer var det slutt på og han trakk tydelig på det ene beinet.

Når sykdommen tok Jan Fredrik så raskt fra oss, sitter vi igjen med mange spørsmål og tanker. Vi har begge blitt bestefedre, og jeg kjenner på hvor stor sorgen måtte være for Jan Fredrik, ikke å få følge opp kjære Isak med bestefartriks og søte bestikkelser.  Spørsmålene kan vi jo håpe og få svar på en gang, vi tror Jan Fredrik sitter med det store svaret i dag, hjemme hos Gud.  Tankene våre går til Marit og guttane med familier. Vi ønsker å stå sammen med dere i sorgen.  Vi lyser fred over Jan Fredriks minne.

Jostein Gjærum

Styreleder

I Jan Fredriks begravelse ble det gitt en Minnegave til Mamas på kr. 23 700,- .

Barna er forventningsfulle til å begynne på førskolen som Barnasfredspris i Porsgrunn har sponset. De har også sørget for at barna har fått hver sin skolebag med skrive- og lesesaker. Barna i Porsgrunn skolene skal og så betale for skoleuniformer og mat til barna når de er på skolen. Barna kommer fra fattige familier som har lite med mat. Måltidet barna får på skolen kan derfor komme godt med. Barna hadde heller ikke fått gått på førskolen siden foreldrene ikke har penger til skolemateriell. MaMas leverer ut 14000 skolesekker hvert år til førskoler rundt om i Manila og nabofylke Cavite.

250 fikk gratis helsehjelp og 48 tenner ble trukket. Det var status etter Ma-Ma´s Medical Mission til Casiguran i slutten av februar.

Køene foran bordet til lege Gunhild Dobbe og kollegaen vokste seg lange. Etter som timene gikk ble de tilsynelatende ikke noe kortere heller, men legene holdt humøret oppe. For man henter ekstra energi når jobben er meningsfull og takknemligheten raus.
– Det er veldig spesielt å jobbe på denne måten og så annerledes fra Norge som det kan få blitt. Det er høyt støynivå, og du må konsentrer deg maks for å lytte. Ingenting er privat, og det er katter, hunder og høner rundt omkring, men det er sjarmerende, og staben vår er utrolig gode til å organisere. Det kan virke kaotisk, men de får det unna, smiler Dobbe.

Mageproblemer og ryggsmerter
I Aurora oppsøkte de fleste pasientene legene for en helsesjekk på grunn av forkjølelse, mageproblemer, ryggsmerter eller høyt blodtrykk. Alle fikk utdelt gratis multivitaminer og medisiner i de tilfellene det var påkrevd. Pasienter med mer
alvorlige tilstander ble henvist til videre behandling lokalt.
– Vi begynner å få lang erfaring med Medical Missions og planlegger alltid godt i forkant, forklarer administrativ leder Daisylyn Driz.
Denne gangen hadde vi alliert oss med lokale myndigheter og helsepersonell. Vi ønsket å hjelpe befolkningen akkurat her fordi de ble rammet av en sterk tyfon i fjor, og mange familier mistet hjemmene sine. Dessuten ville vi rekke ut en hånd til minoritetsgruppen Aeta, som også kalles Dumagats.

Etterkommere etter urbefolkning
Aeta-folket ansees som etterkommere etter Filippinenes urbefolkning. Utseendemessig skiller de seg fra filppinere forøvrig med mørkere hudtone og høyere forkomst av blondt og ofte krøllete hår. De er tradisjonelt nomader, men i takt med utbygging av industri har de vært tvunget til å flytte fra sine tradisjonelle områder og tilpasse seg den moderne utviklingen.