Gunhild Dobbe skriver i mail 20.01.20:
Ennå dreier mye seg om vulkanutbruddet her hos oss, om vi ikke direkte har vært plaget her på senteret. Ingen er omkommet eller skadet, men noen har dødd indirekte på grunn av vulkanutbruddet, mest på grunn av infeksjonssykdommer. Alle som har hatt behov for evakuering har fått det.
Men påkjenningene er store på grunn av uvissheten, livet er satt fullstendig på vent. Tanken på ødelagte hjem, tap av husdyr og ødelagt livsgrunnlag tærer på kreftene. Ingen får lov å reise hjem, bortsett fra enkelte som får ta noen korte økter hjemme for å gi mat og vann til dyrene. Men det er langt å reise og dermed strabasiøst.
Dette kan ta tid, en er fortsatt i farenivå 4, det vil si at det kan komme nye utbrudd når som helst. Og dette kan være i uker og måneder. Så bekymrer man seg over hvor lenge forsyningen til sentrene holder, hva vil myndighetene gjøre, osv.
Filippinerne er et tålmodig folk som er vant til å forholde seg til kriser og naturkatastrofer. Jeg må virkelig beundre dem. De oppmuntrer hverandre og støtter hverandre, de passer hverandres barn, og stiller opp for hverandre så godt de kan. De bor og sover tett sammen. En fordel for filippinerne er at de er vant til å bo tett sammen, trives mer i flokk enn oss fra vesten. Men det kan nok bli i meste laget når det er så fullt at man knapt kan røre seg. Det er lettere å tåle vanskeligheter når en vet at de tar en ende snart. Her vet man ikke det, en vet bare at det kan ta måneder.
De uttrykker stadig takknemlighet til alle hjelpere, deriblant hjelp fra Norge.