Les om deres gripende historie Ole opplevde sammen med ungdommene.
Ned trappa fra andre etasje over gamlehjemmet som MA-MA også driver kommer et ungt par gående. Det er der oppe de eldste jentene deler rom sine. Dette er Bernedette, som snart blir 22 år og Ninio som snart blir 20 år sier hun. De er blitt kjærester. Planen er at vi først skal reise ut og besøke Bernetettes mor og familie. Deretter skal vi besøke huset der Ninio vokste opp. I bilen på vei til Bernetettes familie begynner hun å fortelle om oppveksten sin. Jeg vokste opp med en mor som mistet den første mannen sin som hun hadde hun fire barn. Så giftet hun seg opp igjen og med Bernedettes far og fikk tre barn til. Vi bodde syv barn i et lite hus, det var veldig trangt, du får snart se selv sier hun. Det som skjedde var at moren og faren hadde ikke råd å sende henne på skole. Reglene er slik at foreldrene må holde bøker og skoleuniform for at barna skal få lov til å begynne på folkeskolen, de pengene hadde de ikke. Bernedette forteller at de hadde veldig lite mat, ofte spiste hun kun et måltid med ris om dagen. Hun blir stille en lang stund, og fjern i blikket, så ser jeg at tårene sprenger på. Så kommer det. Når jeg var 11 år gammel fikk vi besøk av en sosialarbeider fra MA-MA, denne damen så at det var noe som var galt med meg. Etter noen besøk fikk hun lirket sannheten ut av meg. Jeg fortalte omsider at en av halvbrødrene mine fra morens første ekteskap hadde mishandlet meg seksuelt over flere år. Halvbroren min var 20 år når dette kom for en dag. Han ble satt i fengsel og Bernedette ble utstøtt fra familien fordi hun hadde fortalt hva han hadde gjort med henne. Hun havnet på barnehjemmet til MA-MA, og har vært under deres beskyttelse siden. Dette er 12 år siden nå sier hun og han sitter fortsatt i fengsel. Moren har flere ganger truet henne til at hun skal si at det hele var en løgn, men Bernedette sier det er sant. De vet ikke hvilket helvete jeg gjennomgikk som barn sier hun. Det var et meget kaldt forhold mellom mor og datter, moren så nærmest ikke på henne i det hele tatt. Huset var elendig, kanskje 20-25 m2 stort. I gangen inn til den eneste rommet i huset ser dere to svarte kullovner som ni mennesker kokte maten på. Her bodde jeg sier den flotte jenta og viser meg eneste rommet i huset, hvor madrasser og sengklær ligger rett på gulvet. Eneste skillet mellom sengene var skitne fæle gardiner, og rot over alt. Før vi gikk, takket jeg moren for at vi fikk lov å komme inn og se huset hennes. Jeg lovet moren å hjelpe Bernedette og Ninino videre i livet. Ninino, den kanskje kommende svigersønnen gikk til slutt bort for å ta moren høflig i handa, han strakte handa ut til henne, men hun snudde seg vekk og hilste ikke tilbake … Det var lenge stille i bilen etter dette besøket. Jeg brøt stillheten med å spørre Bernedette om hva hun skulle utdanne seg til? Jeg går på yrkesskolen nå og er veldig usikker, men jeg har lyst til å bli sveiser sier hun, det kan jeg bli om jeg får fortsette på skolen, det vil ta to og et halvt år til sier hun. Bernedette er en av dem som skal flytte ut av barnehjemmet og inn i internatet vårt. Jeg spør Abigail om det er langt å kjøre til Ninino sitt barndomshjem? Jeg vet ikke sa hun, ingen av oss ikke engang Ninino vet hvor det er. Husker du brevet jeg leste for deg på kontoret før vi reiste Ole? Ja, sier jeg det var skrevet av moren til Ninino på dødsleiet. Vi skal først oppsøke et kirkesamfunn, der skal det være en dame som vet hvor huset ligger forteller hun. Langt om lenge og etter mye feil kjøring kommer vi frem til en stålport, vi banker på og en hyggelig rund liten dame åpner opp. Hun heter Elisabeth og snakker flytende engelsk. Abigail forteller vårt ærend om at vi ønsker å finne Ninino sitt barndomshjem som han ikke har besøkt siden han ble flyttet på barnehjemmet til MA-MA. Er dette Ninino spør Elisabeth med vantro i øynene. Ja, sa Abigail. Elisabeth omfavner den unge mannen og begynner å gråte. Jeg husker deg, og din far så veldig godt sier hun. Du er blitt så lik han. Flotte folk! Kom inn sier hun, så skal jeg fortelle mer om hva som skjedde. Jeg trodde dette var en kirke sa jeg, når jeg kom inn i et rom som var overlesset med julepynt, Nei dette er administrasjons senteret for menigheten sier Elisabeth og ler så magen rister, men vi bor her også, mannen min og jeg. (Som dere ser er benken bak Ninino oppvaskbenken på kjøkkenet!). Se bilde av alle barna som har beriket livet mitt sier hun og legger bilde på bordet foran seg. Elisabeth begynner å fortelle. Jeg var nære venner av dine foreldre Ninino, din far var fisker, men døde så alt for tidlig, når du var veldig liten. Din mor giftet seg aldri opp igjen men fortsatte å bo alene sammen med bare deg. Du skal vite at hun elsket deg over alt Ninio. Hun var svært fattig, fikk litt fisk av de andre fiskerne som kjente far din. Hun hadde ingen penger, på søppeldynga var hun på dagtid og lette etter mat og gjenstander. Hun greide aldri å gi deg non skolegang. Når du var 11 år ble din mor alvorlig syk, hun fikk plage med lungene. På dødsleiet skrev hun et brev til MA-MA og fortalte om situasjonen, hun ga brevet til meg og jeg lovet å levere det videre når den tid kom. Jeg tok brevet med til MA-MA når hun ble dårligere og de hentet deg som avtalt. Kort tid etter fant vi henne en morgen død, liggende på jordgulvet. Hele sengen, og gulvet var tilgriset av blod som hun hadde hostet opp siste natten hun levde. Elisabeth sitter og holder Ninino i handa, de gråter begge to nå …