Tidlig i morges kom en av vaktene og vekket oss før ” dagskiftet” hadde begynt. En kvinne som var i ferd med å føde var kommet på døren. Sykepleierne som er vant til en fredelig start, fikk det veldig travelt, og de fikk virkelig vise hva de var gode for. Det er økende aktivitet på sykehuset vårt for tiden, men fødestua har ikke åpnet ennå. Det er like før den tas i bruk, utstyret er på plass. Siden det er et sykehus, er det et krav at det skal være en gynekolog til stede ved hver fødsel, men før hun hadde kommet i hus, fikk vi være med å ta imot lille Alexander James. Han ble født 40 minutter etter at vi ble vekket. En velskapt liten pjokk, sine foreldres 5. barn. Hvis det hadde blitt ei jente, hadde hun fått navnet Rachel.
Som den første babyen født på vårt sykehus, ble han utstyrt med et nydelig strikket babysett fra Norge. Mor og barn fikk hvile seg godt ut før de reiste hjem. Filippinske kvinner reiser hjem få timer etter fødselen. Denne familien er veldig fattig, hadde ikke råd til verken offentlig eller privat sykehus. Vi synes det er stort å få lov å legge til rette for at fattige filippinske kvinner kan få føde under betryggende forhold.
Vanskelig å være funksjonshemmet på Filippinene.
De siste dagene har vi hatt nærkontakt med 3 familier med alvorlig funksjonshemmede barn som ble båret rundt av familiemedlemmer. Alle disse 3 var omgitt av mye kjærlighet, hadde mange rundt seg som var glade i dem. Men det var vanskelig å komme seg rundt i nødvendige ærend når en måtte bære på et barn som ble tyngre og tyngre.
Den første vi møtte, var ei jente på 2 år i Dumpsite Tanza. Hun hadde alvorlig cerebral parese, kunne ikke verken gå eller krabbe. Mammaen var en veldig ung alenmor. Hun fikk en vogn til veslejenta, Da ble det straks lettere for mormor å være barnevakt slik at mammaen kunne prøve å komme seg ut i jobb.
Så ble vi kjent med vesle Paul Jake på 4 år. Han har også cerebral parese, han bor like i nabolaget til Ma mas. Han kan så vidt gå med noe støtte. Han fikk en rullestol som han forhåpentlig kan ha glede av i mange år. Han var ikke helt fortrolig med den med det samme, men en takknemlig mor og bestemor kom på besøk til oss med kake dagen etter. De kunne fortelle at han nå likte rullestolen.
En kan ikke la være å tenke på hvilke tilbud norske barn ville fått i samme situasjon. Jeg skulle så inderlig ønske at disse 3 barna kunne fått regelmessig fysioterapi, egnede hjelpemidler og skolegang.
I dag møtte vi Jenelyn på 8 år. Det er noe uklart hva som egentlig var hennes problem, men hun var tydelig multihandikappet. Hun var på størrelsen som en 8-årig jente, men hun var blind, kunne ikke gå, hadde ikke noe språk, kunne ikke tygge eller svelge fast føde. Levde på babymelk. Familien bor i nærheten av Ma mas. De er fattige. Far har en midlertidig jobb der han tjener ca 30 kr. dagen. Det var tydelig at de var veldig glade i jenta si, men det er strevsomt å bære en 8-åring. De fikk også en rullestol og gleden og takknemligheten var stor. Jeg har møtt mange funksjonshemmede i forskjellig alder på de årene jeg har kommet og gått her på Filippinene. Mitt inntrykk er ikke at det er om å gjøre å slippe ansvaret for et funksjonshemmet familiemedlem, men det er tydelig at mange strever og arbeider tungt, Takknemligheten er grenseløs ved hjelp og støtte.
Kari Mette og Gunhild