Etter at jeg over flere år har fått være Rachel Trovis reisefølge til Senteret som hun har bygget opp utenfor Manila sitter jeg igjen med mange sterke inntrykk, – både gode og vonde. Jeg har fått muligheten til å følge arbeidet på nært hold og se den positive utviklingen.
I fengslene satt barn og voksne, menn og kvinner i samme rom. Nå er barn under 18 år flyttet ut, og kvinnene har fått egne rom. Fortsatt sitter de innsatte tett sammen, men det er installert vifter og veggene er malt. Pastorparet Connie og Carding og vår sosialarbeider besøker 3 fengsler hver uke. Da er det andakt, sang og utdeling av bl.a.tannpasta og såpe. Å høre de innsatte synge, med handa på hjertet: ”Det er aldri for seint å starte om igjen.” – det er ganske sterkt! Flere av barna til de innsatte får hjelp til skolegang. Veien ut av elendigheten er utdanning, slik at de kan få hjelp til å stå på egne bein.
Bygde sitt eget hus
Vi ser så mange eksempler på mennesker som får hjelp til et nytt liv. En av disse er Linda. Hun bodde på søppelfjellet Smoky Mountain og hadde ansvar for familien. På et søppelfjell er det bare grusomt. De mangler det meste. Hun ble kjent med Rachel og fikk flytte derfra. Hun fikk arbeid på Senteret, og lærte seg også noe engelsk. I fritida stelte hun føtter og negler for kunder. Av det hun tjente på det, har hun kjøpt murblokker. Nå har hun sitt eget lille hus med plass til en symaskin.
Fortsatt bor mange på gata i bare pappesker. Fattigdommen er ekstrem. Mange av barna har heller ikke voksne til å være sammen med. Jeg har vært i slummen og kjent på lukter, lyder og følt alle øynene som ser på oss. Midt i dette arbeider doctora Gunhild sammen med søster Gilda og filippinske leger og sykepleiere. Jeg kan ikke klare å beskrive alt det de får gjort blant de som trenger hjelp. De ansatte på senteret med Daisy i spissen gjør også en fantastisk innsats for sine landsmenn.
Bringe håp for fremtiden
Vi ønsker å være et lys i menneskers liv og bringe håp for fremtiden, – hjelpe de fattigste av de fattige. Det å se mennesker i virkelig nød som får en håndsrekning, og se deres takknemlighet og glede over hjelpen, forteller meg at det nytter.
Vi trenger forbønn og vi trenger penger til arbeidet. Åpningen av sykehuset gir økonomiske utfordringer, men vi ser at vi også her kan gi mennesker et nytt og bedre liv med behandling som de ellers ikke kunne drømme om. Takk for din støtte!
Birthe Sofie
Bunkholt Sørensen
(styremedlem)